Mr Bean - talkin without a word

Hvis vi skal se på kroppsspråk og mimikk, er mr Bean veldig lett å finne noe å ta tak i, med sine overdrevne grimaser og mangel på sosialintelligens.




For det første kan vi se på hvordan mr Beans øyne glir opp i taket, før øyelokkene glir igjen, to tydelige tegn på kjedsomhet, som vi kanskje oftest ser hos barn. Når han nyser, kan vi se på hans flakkende blikk i etterkant på at snørrtørken er noe han egentlig prøver å skjule. Likevel blir det så tydelig og lite skjult.

Kroppsspråket til mannen ved siden av viser irritasjon over mr Beans manglende forståelse for kirkens skikker og uskrevne regler. Han prøver å holde konsentrasjonen på det som skjer forran i kirken, men blkket glir i blandt over på denne merkelige figuren ved siden av. Holdningen er stiv, armene i kors, og det er ikke en gang et hint av et smil. Når mr Bean sovner og lener seg mot ham, lener mannen seg i motsatt retning, fordi mr Bean har krysset hans intimgrense.

Det er interessant å se hvor mye mr Bean kan kommunisere, selv om han faktisk ikke sier et ord. Et blikk. En håndbevegelse. Holdning, og positur. Det kan bety mer enn man tror...


-MILKSHAKE!
sammen med Kristine og Guro

Eta mer!

Mat. Det er veden som får peisen til å brenne. Oljen som smører maskineriet. Bensinen som får julene til å trille. Men mat er ikke bare kilden til næringstoffer som holder kroppen igang. Det er så utrolig mye mer.

Vi spiser fordi det er godt, spennende og kan være en opplevelse i seg selv. Noen spiser mye. Mat er trøst, det er omsorg. Veien til en manns hjerte går gjennom magen, heter det. Selv tror jeg nok at kvinnehjertet også godt kan vinnes på denne måten. Jeg hadde i hvert fall ikke sagt nei takk til et hjemmelaget måltid iblandet noen desiliter kjærlighet. Men mat kan også være en erstatning for andre ting man mangler i livet. Og andre igjen slutter helt å spise. Det gir en følelse av kontroll.

Den sosiale biten ved dette jevnlige næringspåfyllet er jo selvfølgelig også viktig. Det blir et samlingspunkt, og det danner seg spesielle ritualer rundt spisingen. Hvordan man oppfører seg ved måltidet er forskjellig i forskjellige verdensdeler, på samme måte som hva man spiser er forskjellig. Hva det er vanlig å spise et sted er et resultat av hvordan naturen er her, hva det er mulig å få tak i, og hva man har lært av sine foreldre og forfedre. Det blir en viktig del av kulturarven. Mat er tradisjon. Hva hadde vel jul vært uten ribbe eller pinnekjøtt? Hva du spiser og hvordan du spiser sier rett og slett noe om hvem du er.

Maten er et samlingspunkt!

Mamma har vært flyktningguide for en familie fra Burma, og vi har derfor vært på besøk hos dem en del ganger. Hver gang er det en selvfølge at du blir servert mat. Maten er veldig sterkt krydret, og ris er et vanlig tilbehør til middag. Når man spiser mat hos mennesker fra andre deler av verden, får man et spesielt innblikk i deres kultur. Og de uvandte smakene er både gode og interessante. Men selv om maten står på bordet er det ikke dermed sagt at alle spiser. Nei, som regel er det bare oss gjestene som spiser, mens vertene sitter ved siden av. Dette er jo litt spesielt for oss nordmenn, men slik er det tydligvis man gjør det i Burma.

I vårt kjøkken er det viktig med matro. Derfor er det en del av den matkulturen vi har hjemme at dataen alltid må skrus av når det er middag, og musikken må også av. Alle som er hjemme må komme til bordet og spise sammen. Selv har jeg det med å fortsette å spise selv om jeg ikke trenger mer mat. "Jeg er ikke sulten, jeg bare liker å spise, okey?" Mens søstra mi sitter å plukker på maten, og kun får i seg en femtedel av det jeg eter. Når måltidet er over har det rett og slett blitt en refleks å si "takk for maten". Under lunsjen på skolen er det derimot ikke matro som er tingen. Her er det skravling på høyt plan, høylytt latter og av og til både sang og nærmest skriking. Jeg er med andre ord medlem av flere ulike spisekulturer.

I tillegg til å være viktig for at vi kan fungere, er mat viktig i sosiale sammenhenger. Hvis man vil oppleve kulturer, er matveien en veldig fin vei å gå. Selv elsker jeg mat, og vil gjerne reise rundt i verden for å oppleve nye smaker, blandt nye mennesker, på nye steder.

Dette herlige måltidet spiste jeg i Hellas i sommer. DIGG!

-MILKSHAKE!

(bilder: egne)

Takker og bukker..

Det er egentlig interessant å tenke på hvordan vi bruker språket vårt, og hvordan det påvirker andre mennesker, kontekster og stemningen i rommet. Og til vanlig så tenker man egentlig ikke stort over akkurat dette.



Man må huske å si takk! "Takk for sist!", "Takk for hjelpen!", "Takk for lånet!" Jeg har nærmest inntrykk av at det å takke er det min far synes er det viktigeste ved barneoppdragelsen. Jeg husker alle gangene vi hadde fått noe av ham, uansett hva det var, det slo aldri feil: "Hva sier man da?" Nøling... "Takk", hørtes det til slutt, noe motvillig, fra mine småpikelepper. Takknemmelighet som må tvinges fram, er ikke ekte takknemmelighet. Og hver gang noen ble hentet fra en barnebursdag, måtte frasen "Takk for meg, og takk for alt jeg har fått!" dras fram igjen. Det betydde vel ikke så mye for oss barna, det var for foreldrenes skyld. Ordet "takk" skulle inn i systemet. Et slikt innøvet takk har etter min mening ikke stor verdi, men når man etter hvert blir vant til å bruke dette ordet... Da kan det komme noe ekte og oppriktig som virkelig varmer. Ikke bare et "Takk for maten", eller "Takk for meg", men et "Takk for at du er deg!" Et slikt takk som gjør en forskjell..



Takk for at du stakk innom min blogg -MILKSHAKE!

Bilde: creative commons -> www.tannlege-mosbakk.no/Omoss.aspx?docid=152

Let's do some talking

Språk. Det er vel kanskje det som skiller oss fra dyrene, det at vi har en verbal kommuniksjon. Det gjør at vi kan utdype følelser og forstå verden bedre, men det gjør også at vi har evnen til å ljuge. For kroppsspråk ljuger ikke.


Som små barn kan vi lære alle verdens språk, så lett som bare det. Men når vi blir eldre blir det vanskelig. Engelsken har jo blitt et verdensspråk, som man nærmest forventer at hele verdens befolkning skal kunne. Da jeg i sommer møtte en gresk gutt som ikke engang kunne si hvor gammel han var på engelsk, ble jeg ganske overrasket. "Me, twenti-six!", sa han. Merkelig, han så da virkelig ikke så gammel ut.. Så, da vi telte oss fram på fingrene, fant vi ut at gutten var jo bare 15. Jaja, sånn kan det gå. Alle verdens mennesker kan visst ikke engelsk likevel.


Selv snakker jeg engelsk hver dag, siden vi har en fransk utvekslingsstudent boende hos oss. Jeg har jo lært fransk i over fire år på skolen, så jeg kunne snakket fransk sier du. Men det blir for vanskelig, og faktisk litt flaut må jeg innrømme. Han vet jo hvordan det skal høres ut!


Ord, setninger og uttalelser. Det kompliserer verden, men åpner også for forståelse mennesker imellom, og spredning av kunnskap slik at verden kan utvikle seg. Hvis jeg kan et språk godt, kan jeg iblandt skravle som et fossefall, og der og da er ingenting herligere enn det! Som menneske kommer man seg ikke serlig langt om man ikke kan språk.


-MILKSHAKE!

Kokkosnøtt eller rendyrka pakistaner?

Hvordan er det å være del av ikke bare en, men to kulturer? Tenk å leve i Norge, her vi har vår vestlige fritenkning, kleskode, drikkekultur og norske normer. Samtidig har man en, la oss si for eksempel pakistansk kultur hjemme, der far er familiens overhode, og man skal være gudsfryktig og ordentlig, og ta vare på familiens ære. For meg blir det litt vanskelig å tenke meg til hvordan dette er. Her sitter jeg på en norsk kafé, og ser ut på en norsk himmel. Denne norske himmelen ble jeg født under, og det ble også mine foreldre, og slekta mi så langt tilbake som jeg vet. Men jeg får prøve å tenke meg til det, ut i fra det inntrykket jeg har fått. Forhåpentligvis uten å være alt for etnosentrisk, altså at jeg kun ser ting ut i fra mitt eget ståsted.

"East is east" er en komedie som handler om nettopp det å leve som en del av to kulturer. En familie, bestående av en pakistansk mann, en engelsk kvinne og deres barn, møter daglig problemer på grunn av kulturkrasj og at de forskjellige kulturene krever helt forskjellige ting av deg som person. Faren vil helst holde helt på den pakistanske kulturen. Det er den kulturen som er den riktigste, og det er ikke akseptabelt at hans sønner gifter seg med noen andre enn pakistanske familier fra respektable familier. Men da hans eldste sønn i starten av filmen forlater bruden ved alteret under et arrangert bryllup, får familiens ære en real trøkk. Nå er det om å gjøre for faren å dra familien ut av skammen.

Engelske Ella og Pakistanske George, en forening av to kulturer. Kilde:http://www.brightlightsfilm.com/30/eastiseast.html

Æresbegrepet er noe som er vanskelig for oss i vesten å forstå. For å skjønne hvorfor familens omdømme er så viktig i pakistansk kultur, må vi prøve å ha en mer kulturrelativistisk holdning. I Pakistan ser man mer på slekten som en enhet, mens man i vesten i større grad ser på individet. Når du er oppdratt til å tenke at din identitet står sterkt knyttet til hvilken familie du tilhører, og at alle handlinger påvirker familien, er det vanskelig å gå bort fra dette tankemønsteret. Noe annet som står sterkt er patrialkalsk kultur, altså at faren i veldig stor grad er overhodet i familien. I møtet med Europeisk kultur, der far ikke har like mye makt, kan han føle seg mislykket som mann, pakistaner og muslim. I "East is east" blir resultatet av disse faktorene at faren sier at hans eldste sønn er død for ham, han setter igang arrangeringen av giftemål for flere sønner, han fikser omskjæring på minstemann, og han slår kone og barn.

Jeg vil si at det som først og fremst skiller de ulike karakterene i filmen fra hverandre, er måten de ser på sin egen identitet. Faren ser på seg selv som ren pakistaner, mens barna heller blander de kulturene de er en del av. Moren lever også i en blandingskultur, der hun prøver å ta del i ektemannens kultur og samtidig ta vare på sine vestlige verdier. Den store forskjellen er at det er så fundamental del av Pakistansk kultur å være en del av det samfunnet og klanen, mens man i vesten setter stort fokus på å finne sin egen identitet som enkeltindivid.

Det å ha en kultur i hjemmet og en annen ute kan både være en hindring og en fordel. Ofte blir man sett annerledes på. Man er innvandrer, utlending, minoritet. Samtidig tar man også til seg noe av kulturen i landet man lever i, slik at man kanskje heller blir sett på som vestlig i øynene til andre medlemer av familien eller trossamfunnet. Som en kokkosnøtt, mørk utenpå, men hvit inni. Det kan være vanskelig å passe inni noen av kulturene. Man må stille seg flere spørsmål om sin egen identitet, fordi man får så stort press i ulike retninger om hvem man skal være. Det kan bli til at man fører en dobbeltmoral, der man lever to forskjellige liv. Men kultur er jo ikke noe fast, det skapes hele tiden mellom mennesker når vi kommuniserer. I møtet mellom en innvandrer og en nordmann, altså personer med stor kulturavstand, vil det derfor skapes en ny kultur. Det er dette som kalles interkulturell kommunikasjon. På denne måten får en som har en fot i to forskjellige kulturer, en mye mer kompleks personlig kultur enn oss andre. Man har en større mulighet til å velge hvillke deler av de to kulturene man ønsker å ta del i og være enig i, og det kan gjøre deg fleksibel og flink til å svitsje mellom ulike kulturer i ulike kontekster.

Forskjellig kulturbakgrunn, møtes i ny kultur Kilde: flickr

MILKSHAKE!

Kultur under lupen

Hva tenker du på hvis jeg sier norsk kultur? Bunader kanskje? Fjell og fjorder. Brunost, rømmegrøt. Nisser og troll. Snø. Gammeldans og hardingfele. Norsk kultur sees vel gjerne på som synonymt med alt som kjennetegnes som typisk norsk. Ting som er norskere enn norskest, og norsk og bare norsk.

foto: http://www.everystockphoto.com/photo.php?imageId=269617

Men hva er egentlig kultur? Kultur er kunst, aktiviteter og omgivelser. Det er måten vi lever og tenker på. Så hvis du da tenker ordentlig godt etter en gang til, vil du da si at de ordene jeg nevnte overfor er beskrivende for ditt liv og den kulturen du lever i? Sannsynligvis ikke. For selv om vi er nordmenn, er det vel ytterst få av oss som bor i rosemalte tømmerhytter. Nei, det å definere norsk kultur er mye mer komplisert enn som så. Hvis vi skal bruke det beskrivende kulturbegrepet, må vi se på alle under et. Vi har fått kulturen servert fra våre forfedre. Den former oss, og er beskrivende for alle som tilhører kulturen.

Men i virkeligheten er det vel ikke sånn. Det dynamiske kulturbegrepet går mer ut på at kultur ikke kan avgrenses. Det er noe som skapes, gang på gang. Vi er jo individer, og er ikke bare medlemmer av den norske kulturen, men også av ulike underkulturer. Man tilhører faktisk ikke bare en kultur. Man kan være med i ungdomskulturen, i fotballkulturen, og man kan ha en engen familie- eller religionskultur. En 70 år gammel mann fra Finmark vil være preget av en helt annen sammensetning av kulturer enn det jeg er. Likevel er vi altså begge to del av det som er dagens norske kultur.

foto:http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:The_Seven_Sisters,_Geiranger_Fjord,_Norway.jpg

Men hva er nå det da, den norske kulturen? Kanskje kan vi skjønne litt mer hvis vi sammenligner oss med andre folk. Hvis jeg skal snakke ut i fra mitt eget inntrykk vil jeg si at nordmenn er litt mer tilbaketrukne og sjenerte i forhold til hva andre folkeslag kan være. Det er i hvert fall slik det ofte kan være når vi møter folk vi ikke kjenner. I tillegg er vi udisiplinerte og kanskje litt bortskjemte? I alle fall i noen situasjoner. Man oppfører seg jo ikke på den samme måten overfor alle. For eksempel er vi nok ganske så utadvente når vi sitter sammen med vennegjengen.

I gamle, gamle dager levde folk i Norge spredt på gårder. Det var langt til nærmeste nabo. Dette, i tillegg til all snøen som hoper seg opp her i nord og gjør det vanskelig å komme seg fram, er nok noe av grunnen til at vi er så sjenerte og skeptiske til det ukjente. Vi har rett og slett arvet den vanen at vi holder oss for oss selv, hjemme i den trygge heimen. En stund senere var det noen norske mennesker som drev og rota rundt på havets bunn. Og hva fant de? Jo nemmelig, olje! Denne rikdommen er noe som selvfølgelig har satt preg på vår kultur. Velferdsstaten sørger for at vi har det meste vi trenger, og vi, den såkalte dessertgenerasjonen, er veldig godt vant med det.

I tillegg til dette er selvfølgelig kulturen preget av globaliseringen og innvandringen. Pizza, Cola, Hanna Montana, hijab og kebab er nå blitt en del av kulturen vår, og er vel kanskje vanligere kost enn pultost og hallingspark.

foto: http://www.everystockphoto.com/photo.php?imageId=211617

Norges historie og arv har lagt grunnlaget for kulturen vår. Senere har den blitt påvirket av tidens utvikling og av mennesker fra "utsiden". Derfor er den så mye mer enn det man kanskje tenker på i første omgang. Den er virkelig ikke lett å definere. Mennesker tilhører flere ulike kulturer, og norsk kultur er ikke bare en ting! Hva mener DU er norsk kultur?

-MILKSHAKE!