Takker og bukker..

Det er egentlig interessant å tenke på hvordan vi bruker språket vårt, og hvordan det påvirker andre mennesker, kontekster og stemningen i rommet. Og til vanlig så tenker man egentlig ikke stort over akkurat dette.



Man må huske å si takk! "Takk for sist!", "Takk for hjelpen!", "Takk for lånet!" Jeg har nærmest inntrykk av at det å takke er det min far synes er det viktigeste ved barneoppdragelsen. Jeg husker alle gangene vi hadde fått noe av ham, uansett hva det var, det slo aldri feil: "Hva sier man da?" Nøling... "Takk", hørtes det til slutt, noe motvillig, fra mine småpikelepper. Takknemmelighet som må tvinges fram, er ikke ekte takknemmelighet. Og hver gang noen ble hentet fra en barnebursdag, måtte frasen "Takk for meg, og takk for alt jeg har fått!" dras fram igjen. Det betydde vel ikke så mye for oss barna, det var for foreldrenes skyld. Ordet "takk" skulle inn i systemet. Et slikt innøvet takk har etter min mening ikke stor verdi, men når man etter hvert blir vant til å bruke dette ordet... Da kan det komme noe ekte og oppriktig som virkelig varmer. Ikke bare et "Takk for maten", eller "Takk for meg", men et "Takk for at du er deg!" Et slikt takk som gjør en forskjell..



Takk for at du stakk innom min blogg -MILKSHAKE!

Bilde: creative commons -> www.tannlege-mosbakk.no/Omoss.aspx?docid=152