For å få fram sitt buskap tar Moore ibruk ulike appellformer. Jeg vil si at han både bruker etos, patos og logos. Etos betyr å spille på avsender. Det brukes sitater fra høytstående politikere med faglig kompetanse, integritet og troverdighet og vi får innspill fra sivile som kommer med triste historier og som virker som gode, autentiske mennesker. I tillegg ønsker også Michael Moore å gi et inntrykk av at han selv har kunnskaper og erfaring, god moral og oppriktighet. Han spiller altså både på forstandighet, dyd og autensitet.
Patos spiller på følelser, og er en kraftfullt virkemiddel for å påvirke våre meninger og ståsted. I filmen møter vi pårørende til ofrene etter flykrasjet og etter Irak-krigen. Historier om en ektefelle som ikke lenger ser en mening med livet, og en mor som forteller om tilliten hun mistet til Bush etter at sønnen døde i krigen, skaper klumper i halsen hos seerne. Vi kjenner på medfølelsen og tenker på urettferdigheten i samfunnet. Når moren i tillegg bryter sammen i gråt, er vi solgt. I klippet over snakkes det om de fattige som er villige til å ofre sitt liv for oss. Når det blir snakket om'oss' og 'dem', skapes det en fellesskapsfølelse, og det appelleres til samvittigheten. Under nesten hele filmen er det dramatisk musikk, som drar oss inn i filmen, skaper stemninger, og dermed følelser. Patos brukes mye i media fordi man lettere får folk på sin side hvis man først har fått dem følelsesmessig engasjert.
Logos er den appellformen som faktisk fokuserer på saken. Siden dette er en dokumentar, blir vi selvfølgelig servert en god del fakta. Det man nok bør vurdere, er måten fakta blir presentert på, og hvorvidt alle detaljer er rene fakta og i hvor stor grad vi finner spekulasjoner i filmen.
Et viktig virkemiddel i filmen er hvordan den er klippet. Bush kommer med replikker innimellom, men vi får bare små setninger som er tatt ut av sammenheng, og som dermed kanskje hørtes mye bedre ut om man hadde hørt mer av det han hadde sagt. Når utsagnene blir satt inn i helt ny kontekst, kan de få en noe annen betydning. Dette har Michael Moore benyttet seg av til fulle. Klipp fra intervjuer er nøye valgt ut for å passe inn i denne filmens budskap. I tillegg er klippene av Bush som spiller golf, reiser på ferie og møter de afganske lederne farget av en musikk som står i kontrast til bakgrunnsmusikken i resten av filmen. På denne måten tydeliggjør han et inntrykk av at Bush ikke tok ordentlig ansvar som president, og i det hele tatt ikke har så god kontroll over situasjonen.
Dette er en film som tilfører helhetsbildet et nødvendig kritisk blikk med veldig mange interessante vendinger. Samtidig kan man stille spørsmål ved om dette i det hele tatt kan kalles en dokumentar. Klippingen i filmen er dyktig gjort for å underbygge budskapet, men man bør også ha i bakhodet at vi ikke vet i hvor stor grad det er sannheten som presenteres, og i hvor stor grad Moore vender den for å passe sine egne meninger.
-MILKSHAKE!
