Helt til slutt...

Et skoleår nærmer seg slutten. Jeg føler jeg har fått en god del ut av året og er glad for at jeg valgte kommunikasjon og kultur. Det viktigste jeg føler at jeg tar med meg videre fra kurset er en større forståelse av hvordan vi alle ut i fra ulik bakgrunn oppfatter ting forskjellig. Det er også interessant hvordan det ligger kommunikajon og et uttrykk for kulturtilhørighet i alt vi gjør, også det vi aldri tenker over. Selv liker jeg å analysere og se sammenhenger, og jeg synes det er veldig interessant å lære om kulturer. Vi har hatt litt eksperimentering med kommunisering, der vi utprøvde forventinger til avstand, blikkontakt og entusiasme. Vi har analysert filmer og tekster, og hatt fagstoff som jeg i større grad en noe annet fag har tatt med meg og tenkt over i dagliglivet.

Bilde: http://www.flickr.com/photos/dailypic/1459055735/

Det begynner å bli en stund siden valget falt på å ta kommunikasjon og kultur i andre klasse, så jeg husker ikke nøyaktig hvilke forventninger jeg hadde. Men jeg synes faget har vært godt å ha med seg, som noe litt annet i en mer realfagsfylt hverdag. For min del faller faget bort til neste år, det ble rett og slett vanskelig å få til alt man gjerne skulle når jeg har bundet meg opp til realfagene. Kanskje velger jeg å ta opp tråden senere, i alle fall kommer jeg til å fortsette å interessere meg for verdens kulturmangfold og for mellommenneskelig kommunikasjon.



Takk for i år!



-MILKSHAKE!

Når bror dreper søster, et æresspørsmål

Unni Wikan, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, skrev i 2006 et innlegg i aftenposten om ære, drap og Islam. Hun tar utgangspunkt i tre saker der en innvandrerkvinne har blitt drept på bakgrunn av en æressak. Muslimske menn som dreper søstre og døtre, bunner det i religion eller tradisjon? Wikan mener svaret ligger i tradisjonen, at vi må slutte å fokusere på å ha dialog mellom islam og kristendommen, for det er ikke der løsningen ligger.

Professoren er selv en del av vårt norske, kristne verdifellesskap. Uansett hvor mye hun har studert andre kulturer vil disse sakene alltid bli farget av dette gjennom hennes personlige kulturfilter. For dette med ære vil alltid være vanskelig for oss å forstå. I teorien kan vi skjønne at andre kulturer er bygget opp slik at fellesskapet og familien står høyest. Men selv har de fleste som er oppvokst i Norge hatt en barndom preget av individuell utvikling og en innstilling til at vi selv alene står ansvarlige for våre handlinger.

foto: http://www.flickr.com/photos/lorenzodom/30634721/

Teksten har referensiell funksjon. Det vil si at det fokuseres på konteksten og selve saksforholdene. Men den har også trekk av konativ språkfunksjon, altså å overtale mottakeren til å endre sitt syn. Dette gjøres ved å ta ibruk alle de tre appellformene. Innlegget er skrevet av en professor i sosialantropologi, med andre ord en som burde ha god greie på hva hun snakker om. Hun sier til og med: "Jeg anser meg å være rimelig "rutinert", jeg har fulgt æresdrapssaker før og har en relativt god forståelse av hva som driver morderne og deres medsammensvorne og hva ærekrenkelsen består i." Dette er appellformen etos. Når hun beskriver detaljene fra de ulike sakene og beskriver ofrenes triste skjebner spiller hun på våre følelser, altså patos. Logos er at man forklarer saken, og spiller på fornuft og sannsynlighet. Det gjøres også her, Wikan prøver i høyeste grad å overtale oss ved bruk av fakta, eksempler og argumentasjon.

La oss se på en av sakene Wikan beskriver. I Danmark var det for noen år siden ei jente ved navn Ghazala. Hun var av pakistansk opprinnelse, og hadde selv aldri lært dansk selv om alle mennene i familien var dansktalende, selvforsørgende og relativt integrerte i det danske samfunnet. Da Ghazala var 15 år, forelsket hun seg i en ung afghaner. Etter 3 år rømte hun for å gifte seg mot familiens vilje. I hemmelighet skulle ekteparet nå møte Ghazalas tante som kanskje kunne megle mellom dem og familien. Men de ble lurt, og Ghazala møtte sin skjebne da hun ble skutt av sin egen bror. 9 personer sto tiltalt for drapet.

Ghazala, foto : http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=121402

Hvordan kan vi forstå denne hendelsen? Forholdet mellom kultur, individ og samfunn er veldig sentralt. I denne dansk-pakistanske familien var det bare mennene som hadde lært seg språket, og som hadde skaffet seg arbeid for å være forsørgere. Deres kultur var bygget på sterke forventninger til hvordan man oppfører seg i forhold til kjønnsroller og familieforhold. I møte med den danske kulturen ser de unge at de jevnaldrene lever et annerledes liv der individets ønsker i større grad blir hørt. De kan bli dratt mellom familiens krav og ønsket om like rettigheter til frie valg slik danskene har. De pakistanske foreldrene kan se den vestlige kulturen som en stor trussel da de fremmede verdiene og handlingsmønstrene blir uforståelige og skremmende. En reaksjon på dette kan være at foreldrene ytterligere forsterker sine egne motsatte synspunkter. På denne måten blir konflikten tilspisset.

foto: http://www.flickr.com/photos/34832230@N04/4097343249/

Men hva får en tante til å forråde sin niese? Hva får en bror til å drepe sin søster? I det danske samfunnet var den pakistanske gruppen en minoritet. Siden de står i mindretall i et fremmed samfunn vil jeg tro at den sterke gruppetilhørigheten vil øke enda mer. Slektsbånd handler om identitet og trygghet framfor kjærlighet, og frykten for selv å bli fordømt av familien er en sterk drivkraft. Klanen står samlet om saken, alle drevet av en redsel for skammen og for selv å komme utenfor samholdet. Slik går det til at hele 9 personer føler at de ikke har annet valg enn å ta den stakkars jentas liv.

Det er i saker som dette det er viktig at vi spør oss selv om hvor vi skal befinne oss i sjatteringene mellom etnosentrisme og kulturrelativisme. Jeg mener at man ofte bør prøve å nærme seg et kulturrelativistisk syn om man skal oppnå en interkulturell forståelse og god kommunikasjon. Men i forhold som bryter med våre verdier i så stor grad er det viktig at vi ikke glemmer egne etiske syn. Målet blir nok da å få økt innsikt og forståelse for handlingenes bakgrunn, selv om man ikke aksepterer selve gjerningen.

foto: http://www.flickr.com/photos/ilhan/126588437/

Det har blitt vanlig å sette likhetstegn mellom slike drap og religionen Islam. Unni Wikans budskap med denne teksten er at problemet ikke ligger her, men i den aktuelle kulturens tradisjoner. Det er selvfølgelig uheldig for andre muslimer å bli sett på i tilknytning til dette. Men er det egentlig bedre å si at noen kulturer har æresdrap som en del av sin tradisjon? Grensene mellom religion og tradisjon kan være diffuse fordi mange tradisjoner er religiøse. Samtidig er religion bygget på tradisjon. Jeg må være ærlig og si at jeg aldri har lest Koranen. Men de fleste kilder påstår at det her ikke finnes noe som rettferdiggjør æresdrap.

På den annen side kan bakgrunnen for disse drapene være at offeret, i følge bakmennene, har handlet mot Allahs vilje og på den måten pådratt seg og familien skam. På denne måten har jo æresdrapene en tilknytning til religionen. Men vi kan likevel ikke si at disse ugjerningene hører under Islam. Jeg vil tro at de fleste muslimer tar avstand fra dette, og forskere har faktisk påvist fenomenet i ikke-muslimske samfunn, som Tibet(kilde: http://snl.no/æresdrap). Dermed blir det kanskje riktigere å rette blikket mot tradisjonen. Men i stedet for å si at æresdrap er en del av tradisjonen, vil jeg si at det er det sterke æresbegrepet som er tradisjonen. Drapene er heller tragedier som i noen tilfeller kan være resultat av de tradisjonelle verdiene om ære og skam som finnes i samfunnet. For det er viktig at vi prøver å ikke generalisere, slik at vi får en dynamisk kulturforståelse: kultur er hverken avgrenset, statisk eller ensartet.

-MILKSHAKE!

Fahrenheit 9/11

Den amerikanske filmskaperen Michael Moore er kjent for å lage dokumentarer med en sterkt samfunnskritisk vinkling. Fahrenheit 9/11 retter blikket mot George W Bush' presidentskap og håndteringen av situasjonen rundt 11. september. Budskapet i filmen er at det Bush-administrasjonens begrunnelse for å angripe Irak som reaksjon på terrorangrepene i 2001 ikke er reell, men at krigen mot terror i stor grad var basert på profitt, egen vinning og, som det blir sagt i de siste minuttene av filmen(se klipp nedenfor), å opprettholde selve samfunnsstrukturen ved hjelp av den makten som frykt skaper hos befolkningen.

For å få fram sitt buskap tar Moore ibruk ulike appellformer. Jeg vil si at han både bruker etos, patos og logos. Etos betyr å spille på avsender. Det brukes sitater fra høytstående politikere med faglig kompetanse, integritet og troverdighet og vi får innspill fra sivile som kommer med triste historier og som virker som gode, autentiske mennesker. I tillegg ønsker også Michael Moore å gi et inntrykk av at han selv har kunnskaper og erfaring, god moral og oppriktighet. Han spiller altså både på forstandighet, dyd og autensitet.

Patos spiller på følelser, og er en kraftfullt virkemiddel for å påvirke våre meninger og ståsted. I filmen møter vi pårørende til ofrene etter flykrasjet og etter Irak-krigen. Historier om en ektefelle som ikke lenger ser en mening med livet, og en mor som forteller om tilliten hun mistet til Bush etter at sønnen døde i krigen, skaper klumper i halsen hos seerne. Vi kjenner på medfølelsen og tenker på urettferdigheten i samfunnet. Når moren i tillegg bryter sammen i gråt, er vi solgt. I klippet over snakkes det om de fattige som er villige til å ofre sitt liv for oss. Når det blir snakket om'oss' og 'dem', skapes det en fellesskapsfølelse, og det appelleres til samvittigheten. Under nesten hele filmen er det dramatisk musikk, som drar oss inn i filmen, skaper stemninger, og dermed følelser. Patos brukes mye i media fordi man lettere får folk på sin side hvis man først har fått dem følelsesmessig engasjert.

Logos er den appellformen som faktisk fokuserer på saken. Siden dette er en dokumentar, blir vi selvfølgelig servert en god del fakta. Det man nok bør vurdere, er måten fakta blir presentert på, og hvorvidt alle detaljer er rene fakta og i hvor stor grad vi finner spekulasjoner i filmen.

Et viktig virkemiddel i filmen er hvordan den er klippet. Bush kommer med replikker innimellom, men vi får bare små setninger som er tatt ut av sammenheng, og som dermed kanskje hørtes mye bedre ut om man hadde hørt mer av det han hadde sagt. Når utsagnene blir satt inn i helt ny kontekst, kan de få en noe annen betydning. Dette har Michael Moore benyttet seg av til fulle. Klipp fra intervjuer er nøye valgt ut for å passe inn i denne filmens budskap. I tillegg er klippene av Bush som spiller golf, reiser på ferie og møter de afganske lederne farget av en musikk som står i kontrast til bakgrunnsmusikken i resten av filmen. På denne måten tydeliggjør han et inntrykk av at Bush ikke tok ordentlig ansvar som president, og i det hele tatt ikke har så god kontroll over situasjonen.

Dette er en film som tilfører helhetsbildet et nødvendig kritisk blikk med veldig mange interessante vendinger. Samtidig kan man stille spørsmål ved om dette i det hele tatt kan kalles en dokumentar. Klippingen i filmen er dyktig gjort for å underbygge budskapet, men man bør også ha i bakhodet at vi ikke vet i hvor stor grad det er sannheten som presenteres, og i hvor stor grad Moore vender den for å passe sine egne meninger.

-MILKSHAKE!

Niels Klims underjordiske reise - analyseteorier

"Niels Klims underjordiske reise" er en roman fra 1741, skrevet av Ludvig Holberg. Vi møter Niels Klim, som reiser til ulike land i jordas indre, som alle har sine egne merkelige skikker. I et utdrag kan man lese om enebærbuskenes land, der kjønnsrollene var helt motsatt av hva vi er vant til.

Det er ikke bare en måte å lese denne teksten på. Man kan for eksempel bruke nyhistoristisk teori, altså å se på den store konteksten, hvilke andre tekster som denne teksten har sammenheng med, og hvordan man kan forstå samfunnet utifra teksten. På denne tiden hadde det ikke vært lov til å kritisere samfunnet. Men Holberg gjør det likevel, men mellom linjene. Gjennom teksten kan vi tolke at kvinnesynet på denne tiden var veldig strengt.

Utifra et historisk-biografisk perspektiv må vi se mer på forfatterens liv, og hva som har påvirket hva han vil formidle. Ludvig Holberg levde i opplysningstiden, en tid med fokus på samfunnskritikk og søken etter sannhet. Man ser også en sammenheng mellom Holbergs andre tekster, som i hovedsak også er satirer, altså humoristiske tekster som kritiserer samtidsfenomen med overdrivelser og ironi.

Ved nykritisk lesestrategi velger man å prøve å se på teksten alene, fritt fra kontekst, og egne følelsesreaksjoner. Det utdraget vi har lest er fra en bok som nok kan karakteriseres som god litteratur. Det blir litt vanskelig for oss som uerfarne 2. klassinger å definere hva god litteratur er uten å bruke egne følelser og uten å tenke sammenheng, siden vi mener dette er en smakssak. Men siden denne teksten fortsatt er kjent i dag, kan vi nok si at dette klart er god litteratur. Virkemidlene som er brukt er ironi, overdrivelser, magiske elementer, symboler og metaforer. Dette er med på å underbygge budskapet og kritikken av samfunnet.

Vi tolker denne teksten til å handle om kvinneundertrykkelse, siden vi lever i tiden etter kvinnefrigjøring, og likestillingskampen. Men folk som levde i tidligere tider, eller i land der kvinner fortsatt er satt under mannen, vil kanskje enten ikke tenke over problemstillingen og derfor ikke se budskapet, eller de vi de vil finne det høyst provoserende. Vi kan da altså si at en tekst kan tolkes helt forskjellig utifra hver enkelts kulturelle filter. Det er ikke bare en måte å lese en tekst. Det finnes mange sider fortellingene kan sees fra, og ulike elementer som spiller inn på hvilken forståelse vi får når vi leser.

-MILKSHAKE

og Vilde Q og Guro

Evig solskinn i et plettfritt sinn

Filmen "Eternal sunshine of the spotless mind" er en film som nok av mange kan beskrives som noe sær. Men hvorfor det egentlig? Hvorfor kan vi si at denne filmen er rarere enn andre filmer vi har sett? Dette er en film der folk ikke oppfører seg i tråd med den konteksten vi forventer oss, noe som er forvirrende. I første scene møter vi Joel (Jim Carry). Han våkner opp med et forvirret uttrykk, gjør seg klar til å gå på jobb, for så å ta toget til stranden i Montauk i stedet for å dra til kontoret. Clementine (Kate Winslet) er en eksentrisk jente med knalloransje genser og blåfarget hår. Disse to tilsynelatende forstyrrede sjelene blir øyeblikkelig trukket mot hverandre. Alt tyder på at vi er i ferd med å bevitne en typisk gutt-møter-jente-historie, selv om personlighetene og klesstilen er noe skrudd.

Bilde hentet fra: http://movies.ign.com/articles/500/500059p1.html

Disse forventningene blir en del av konteksten, fordi vi binder filmen opp til andre filmer vi har sett og setter ganske raskt denne filmen inn i en sammenheng. Vi forsøker å forstå filmen ved å gjøre oss tanker om hvordan en slik film er bygget opp. Men en liten stund inn i filmen begynner vi å bli forvirret. Folk oppfører seg på en måte som blir uforståelig fordi vi hadde forventet noe helt annet. Vi får ikke tak på tid og sted, og vi får et klart sjangerbrudd. Dette er en historie spekket med magiske og psykideliske elementer som vi etter en god stund klarer å godta fordi vi har forstått at dette er an annerledes film, og i noen filmer kan jo som kjent alt hende.

Det som hender i denne filmen er fortellingen om en mann som finner ut at kjæresten har fått ham slettet fra hukommelsen. Han bestemmer seg for selv å ta inngrepet, og slette henne også.

Bilde hentet fra: http://www.amoeba.com/blog/2009/02/grow-sound-tree/winslet-wins-it-.html

Da jeg hadde omstokket tankene til å skjønne hva som egentlig foregikk på lerretet, satt jeg og tenkte for meg selv at jeg hadde absolutt ingen anelse om hvordan denne filmen kom til å ende. Veldig ofte kan man jo i hvert fall gjette seg fram til hva som vil skje. Men jeg hadde ikke peiling. Handlingen tok stadig nye overraskende svinger. Denne uforutsigbarheten gjør, etter min mening, filmen spennende og den er et interessant, friskt pust i en filmverden full av uoriginale filmskapere. I tillegg har den et fint budskap om det å ikke glemme fortiden, men godta at den er en del av den du er. For i virkeligheten kan man verken forandre eller fjerne ting fra datiden.

-MILKSHAKE!

Hva snakker de om på Skavlan?

Alle uttalelser vi kommer med har en funksjon. Hvis vi følger med på en samtale, som for eksempel denne fra Skavlans talkshow, Først og sist, er det interessant å analysere hva som ligger i de ulike utsagnene.





I starten av klippet, begynner samtalen med en hilsen: "Hei, hei Maria". Dette har en fatisk, eller sosial, funksjon. Det er altså noe vi sier bare for å opprette kontakt mellom mennesker.
Det er en del utsagn med informativ, referensiell, funksjon. Vi får servert faktaopplysninger om skuespillet, blant annet Fredrik Skavlans introduksjon av Maria Bonnevie.
Thorbjørn Harr forteller også om følelsene sine knyttet til tvilen han hadde til om han skulle klare å lære manuset. Denne uttalelsen er emotiv.
I tillegg er det metaspråklig når Christine Koht snakker om hvordan Thorbjørn Harr prater, at han snakker mye i forhold til hvordan hun mener at skuespillere pleier å gjøre.Det er altså en samtale om samtalen!

-MILKSHAKE!
- og Vilde og Kristine

Mr Bean - talkin without a word

Hvis vi skal se på kroppsspråk og mimikk, er mr Bean veldig lett å finne noe å ta tak i, med sine overdrevne grimaser og mangel på sosialintelligens.




For det første kan vi se på hvordan mr Beans øyne glir opp i taket, før øyelokkene glir igjen, to tydelige tegn på kjedsomhet, som vi kanskje oftest ser hos barn. Når han nyser, kan vi se på hans flakkende blikk i etterkant på at snørrtørken er noe han egentlig prøver å skjule. Likevel blir det så tydelig og lite skjult.

Kroppsspråket til mannen ved siden av viser irritasjon over mr Beans manglende forståelse for kirkens skikker og uskrevne regler. Han prøver å holde konsentrasjonen på det som skjer forran i kirken, men blkket glir i blandt over på denne merkelige figuren ved siden av. Holdningen er stiv, armene i kors, og det er ikke en gang et hint av et smil. Når mr Bean sovner og lener seg mot ham, lener mannen seg i motsatt retning, fordi mr Bean har krysset hans intimgrense.

Det er interessant å se hvor mye mr Bean kan kommunisere, selv om han faktisk ikke sier et ord. Et blikk. En håndbevegelse. Holdning, og positur. Det kan bety mer enn man tror...


-MILKSHAKE!
sammen med Kristine og Guro