Evig solskinn i et plettfritt sinn

Filmen "Eternal sunshine of the spotless mind" er en film som nok av mange kan beskrives som noe sær. Men hvorfor det egentlig? Hvorfor kan vi si at denne filmen er rarere enn andre filmer vi har sett? Dette er en film der folk ikke oppfører seg i tråd med den konteksten vi forventer oss, noe som er forvirrende. I første scene møter vi Joel (Jim Carry). Han våkner opp med et forvirret uttrykk, gjør seg klar til å gå på jobb, for så å ta toget til stranden i Montauk i stedet for å dra til kontoret. Clementine (Kate Winslet) er en eksentrisk jente med knalloransje genser og blåfarget hår. Disse to tilsynelatende forstyrrede sjelene blir øyeblikkelig trukket mot hverandre. Alt tyder på at vi er i ferd med å bevitne en typisk gutt-møter-jente-historie, selv om personlighetene og klesstilen er noe skrudd.

Bilde hentet fra: http://movies.ign.com/articles/500/500059p1.html

Disse forventningene blir en del av konteksten, fordi vi binder filmen opp til andre filmer vi har sett og setter ganske raskt denne filmen inn i en sammenheng. Vi forsøker å forstå filmen ved å gjøre oss tanker om hvordan en slik film er bygget opp. Men en liten stund inn i filmen begynner vi å bli forvirret. Folk oppfører seg på en måte som blir uforståelig fordi vi hadde forventet noe helt annet. Vi får ikke tak på tid og sted, og vi får et klart sjangerbrudd. Dette er en historie spekket med magiske og psykideliske elementer som vi etter en god stund klarer å godta fordi vi har forstått at dette er an annerledes film, og i noen filmer kan jo som kjent alt hende.

Det som hender i denne filmen er fortellingen om en mann som finner ut at kjæresten har fått ham slettet fra hukommelsen. Han bestemmer seg for selv å ta inngrepet, og slette henne også.

Bilde hentet fra: http://www.amoeba.com/blog/2009/02/grow-sound-tree/winslet-wins-it-.html

Da jeg hadde omstokket tankene til å skjønne hva som egentlig foregikk på lerretet, satt jeg og tenkte for meg selv at jeg hadde absolutt ingen anelse om hvordan denne filmen kom til å ende. Veldig ofte kan man jo i hvert fall gjette seg fram til hva som vil skje. Men jeg hadde ikke peiling. Handlingen tok stadig nye overraskende svinger. Denne uforutsigbarheten gjør, etter min mening, filmen spennende og den er et interessant, friskt pust i en filmverden full av uoriginale filmskapere. I tillegg har den et fint budskap om det å ikke glemme fortiden, men godta at den er en del av den du er. For i virkeligheten kan man verken forandre eller fjerne ting fra datiden.

-MILKSHAKE!