Vi spiser fordi det er godt, spennende og kan være en opplevelse i seg selv. Noen spiser mye. Mat er trøst, det er omsorg. Veien til en manns hjerte går gjennom magen, heter det. Selv tror jeg nok at kvinnehjertet også godt kan vinnes på denne måten. Jeg hadde i hvert fall ikke sagt nei takk til et hjemmelaget måltid iblandet noen desiliter kjærlighet. Men mat kan også være en erstatning for andre ting man mangler i livet. Og andre igjen slutter helt å spise. Det gir en følelse av kontroll.
Den sosiale biten ved dette jevnlige næringspåfyllet er jo selvfølgelig også viktig. Det blir et samlingspunkt, og det danner seg spesielle ritualer rundt spisingen. Hvordan man oppfører seg ved måltidet er forskjellig i forskjellige verdensdeler, på samme måte som hva man spiser er forskjellig. Hva det er vanlig å spise et sted er et resultat av hvordan naturen er her, hva det er mulig å få tak i, og hva man har lært av sine foreldre og forfedre. Det blir en viktig del av kulturarven. Mat er tradisjon. Hva hadde vel jul vært uten ribbe eller pinnekjøtt? Hva du spiser og hvordan du spiser sier rett og slett noe om hvem du er.
Maten er et samlingspunkt!Mamma har vært flyktningguide for en familie fra Burma, og vi har derfor vært på besøk hos dem en del ganger. Hver gang er det en selvfølge at du blir servert mat. Maten er veldig sterkt krydret, og ris er et vanlig tilbehør til middag. Når man spiser mat hos mennesker fra andre deler av verden, får man et spesielt innblikk i deres kultur. Og de uvandte smakene er både gode og interessante. Men selv om maten står på bordet er det ikke dermed sagt at alle spiser. Nei, som regel er det bare oss gjestene som spiser, mens vertene sitter ved siden av. Dette er jo litt spesielt for oss nordmenn, men slik er det tydligvis man gjør det i Burma.
I vårt kjøkken er det viktig med matro. Derfor er det en del av den matkulturen vi har hjemme at dataen alltid må skrus av når det er middag, og musikken må også av. Alle som er hjemme må komme til bordet og spise sammen. Selv har jeg det med å fortsette å spise selv om jeg ikke trenger mer mat. "Jeg er ikke sulten, jeg bare liker å spise, okey?" Mens søstra mi sitter å plukker på maten, og kun får i seg en femtedel av det jeg eter. Når måltidet er over har det rett og slett blitt en refleks å si "takk for maten". Under lunsjen på skolen er det derimot ikke matro som er tingen. Her er det skravling på høyt plan, høylytt latter og av og til både sang og nærmest skriking. Jeg er med andre ord medlem av flere ulike spisekulturer.
I tillegg til å være viktig for at vi kan fungere, er mat viktig i sosiale sammenhenger. Hvis man vil oppleve kulturer, er matveien en veldig fin vei å gå. Selv elsker jeg mat, og vil gjerne reise rundt i verden for å oppleve nye smaker, blandt nye mennesker, på nye steder.
Dette herlige måltidet spiste jeg i Hellas i sommer. DIGG!-MILKSHAKE!
(bilder: egne)
