Let's do some talking

Språk. Det er vel kanskje det som skiller oss fra dyrene, det at vi har en verbal kommuniksjon. Det gjør at vi kan utdype følelser og forstå verden bedre, men det gjør også at vi har evnen til å ljuge. For kroppsspråk ljuger ikke.


Som små barn kan vi lære alle verdens språk, så lett som bare det. Men når vi blir eldre blir det vanskelig. Engelsken har jo blitt et verdensspråk, som man nærmest forventer at hele verdens befolkning skal kunne. Da jeg i sommer møtte en gresk gutt som ikke engang kunne si hvor gammel han var på engelsk, ble jeg ganske overrasket. "Me, twenti-six!", sa han. Merkelig, han så da virkelig ikke så gammel ut.. Så, da vi telte oss fram på fingrene, fant vi ut at gutten var jo bare 15. Jaja, sånn kan det gå. Alle verdens mennesker kan visst ikke engelsk likevel.


Selv snakker jeg engelsk hver dag, siden vi har en fransk utvekslingsstudent boende hos oss. Jeg har jo lært fransk i over fire år på skolen, så jeg kunne snakket fransk sier du. Men det blir for vanskelig, og faktisk litt flaut må jeg innrømme. Han vet jo hvordan det skal høres ut!


Ord, setninger og uttalelser. Det kompliserer verden, men åpner også for forståelse mennesker imellom, og spredning av kunnskap slik at verden kan utvikle seg. Hvis jeg kan et språk godt, kan jeg iblandt skravle som et fossefall, og der og da er ingenting herligere enn det! Som menneske kommer man seg ikke serlig langt om man ikke kan språk.


-MILKSHAKE!

Kokkosnøtt eller rendyrka pakistaner?

Hvordan er det å være del av ikke bare en, men to kulturer? Tenk å leve i Norge, her vi har vår vestlige fritenkning, kleskode, drikkekultur og norske normer. Samtidig har man en, la oss si for eksempel pakistansk kultur hjemme, der far er familiens overhode, og man skal være gudsfryktig og ordentlig, og ta vare på familiens ære. For meg blir det litt vanskelig å tenke meg til hvordan dette er. Her sitter jeg på en norsk kafé, og ser ut på en norsk himmel. Denne norske himmelen ble jeg født under, og det ble også mine foreldre, og slekta mi så langt tilbake som jeg vet. Men jeg får prøve å tenke meg til det, ut i fra det inntrykket jeg har fått. Forhåpentligvis uten å være alt for etnosentrisk, altså at jeg kun ser ting ut i fra mitt eget ståsted.

"East is east" er en komedie som handler om nettopp det å leve som en del av to kulturer. En familie, bestående av en pakistansk mann, en engelsk kvinne og deres barn, møter daglig problemer på grunn av kulturkrasj og at de forskjellige kulturene krever helt forskjellige ting av deg som person. Faren vil helst holde helt på den pakistanske kulturen. Det er den kulturen som er den riktigste, og det er ikke akseptabelt at hans sønner gifter seg med noen andre enn pakistanske familier fra respektable familier. Men da hans eldste sønn i starten av filmen forlater bruden ved alteret under et arrangert bryllup, får familiens ære en real trøkk. Nå er det om å gjøre for faren å dra familien ut av skammen.

Engelske Ella og Pakistanske George, en forening av to kulturer. Kilde:http://www.brightlightsfilm.com/30/eastiseast.html

Æresbegrepet er noe som er vanskelig for oss i vesten å forstå. For å skjønne hvorfor familens omdømme er så viktig i pakistansk kultur, må vi prøve å ha en mer kulturrelativistisk holdning. I Pakistan ser man mer på slekten som en enhet, mens man i vesten i større grad ser på individet. Når du er oppdratt til å tenke at din identitet står sterkt knyttet til hvilken familie du tilhører, og at alle handlinger påvirker familien, er det vanskelig å gå bort fra dette tankemønsteret. Noe annet som står sterkt er patrialkalsk kultur, altså at faren i veldig stor grad er overhodet i familien. I møtet med Europeisk kultur, der far ikke har like mye makt, kan han føle seg mislykket som mann, pakistaner og muslim. I "East is east" blir resultatet av disse faktorene at faren sier at hans eldste sønn er død for ham, han setter igang arrangeringen av giftemål for flere sønner, han fikser omskjæring på minstemann, og han slår kone og barn.

Jeg vil si at det som først og fremst skiller de ulike karakterene i filmen fra hverandre, er måten de ser på sin egen identitet. Faren ser på seg selv som ren pakistaner, mens barna heller blander de kulturene de er en del av. Moren lever også i en blandingskultur, der hun prøver å ta del i ektemannens kultur og samtidig ta vare på sine vestlige verdier. Den store forskjellen er at det er så fundamental del av Pakistansk kultur å være en del av det samfunnet og klanen, mens man i vesten setter stort fokus på å finne sin egen identitet som enkeltindivid.

Det å ha en kultur i hjemmet og en annen ute kan både være en hindring og en fordel. Ofte blir man sett annerledes på. Man er innvandrer, utlending, minoritet. Samtidig tar man også til seg noe av kulturen i landet man lever i, slik at man kanskje heller blir sett på som vestlig i øynene til andre medlemer av familien eller trossamfunnet. Som en kokkosnøtt, mørk utenpå, men hvit inni. Det kan være vanskelig å passe inni noen av kulturene. Man må stille seg flere spørsmål om sin egen identitet, fordi man får så stort press i ulike retninger om hvem man skal være. Det kan bli til at man fører en dobbeltmoral, der man lever to forskjellige liv. Men kultur er jo ikke noe fast, det skapes hele tiden mellom mennesker når vi kommuniserer. I møtet mellom en innvandrer og en nordmann, altså personer med stor kulturavstand, vil det derfor skapes en ny kultur. Det er dette som kalles interkulturell kommunikasjon. På denne måten får en som har en fot i to forskjellige kulturer, en mye mer kompleks personlig kultur enn oss andre. Man har en større mulighet til å velge hvillke deler av de to kulturene man ønsker å ta del i og være enig i, og det kan gjøre deg fleksibel og flink til å svitsje mellom ulike kulturer i ulike kontekster.

Forskjellig kulturbakgrunn, møtes i ny kultur Kilde: flickr

MILKSHAKE!