Unni Wikan, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, skrev i 2006 et innlegg i aftenposten om ære, drap og Islam. Hun tar utgangspunkt i tre saker der en innvandrerkvinne har blitt drept på bakgrunn av en æressak. Muslimske menn som dreper søstre og døtre, bunner det i religion eller tradisjon? Wikan mener svaret ligger i tradisjonen, at vi må slutte å fokusere på å ha dialog mellom islam og kristendommen, for det er ikke der løsningen ligger.
Professoren er selv en del av vårt norske, kristne verdifellesskap. Uansett hvor mye hun har studert andre kulturer vil disse sakene alltid bli farget av dette gjennom hennes personlige kulturfilter. For dette med ære vil alltid være vanskelig for oss å forstå. I teorien kan vi skjønne at andre kulturer er bygget opp slik at fellesskapet og familien står høyest. Men selv har de fleste som er oppvokst i Norge hatt en barndom preget av individuell utvikling og en innstilling til at vi selv alene står ansvarlige for våre handlinger.
Teksten har referensiell funksjon. Det vil si at det fokuseres på konteksten og selve saksforholdene. Men den har også trekk av konativ språkfunksjon, altså å overtale mottakeren til å endre sitt syn. Dette gjøres ved å ta ibruk alle de tre appellformene. Innlegget er skrevet av en professor i sosialantropologi, med andre ord en som burde ha god greie på hva hun snakker om. Hun sier til og med: "Jeg anser meg å være rimelig "rutinert", jeg har fulgt æresdrapssaker før og har en relativt god forståelse av hva som driver morderne og deres medsammensvorne og hva ærekrenkelsen består i." Dette er appellformen etos. Når hun beskriver detaljene fra de ulike sakene og beskriver ofrenes triste skjebner spiller hun på våre følelser, altså patos. Logos er at man forklarer saken, og spiller på fornuft og sannsynlighet. Det gjøres også her, Wikan prøver i høyeste grad å overtale oss ved bruk av fakta, eksempler og argumentasjon.
La oss se på en av sakene Wikan beskriver. I Danmark var det for noen år siden ei jente ved navn Ghazala. Hun var av pakistansk opprinnelse, og hadde selv aldri lært dansk selv om alle mennene i familien var dansktalende, selvforsørgende og relativt integrerte i det danske samfunnet. Da Ghazala var 15 år, forelsket hun seg i en ung afghaner. Etter 3 år rømte hun for å gifte seg mot familiens vilje. I hemmelighet skulle ekteparet nå møte Ghazalas tante som kanskje kunne megle mellom dem og familien. Men de ble lurt, og Ghazala møtte sin skjebne da hun ble skutt av sin egen bror. 9 personer sto tiltalt for drapet.
Ghazala, foto : http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=121402
foto: http://www.flickr.com/photos/34832230@N04/4097343249/Men hva får en tante til å forråde sin niese? Hva får en bror til å drepe sin søster? I det danske samfunnet var den pakistanske gruppen en minoritet. Siden de står i mindretall i et fremmed samfunn vil jeg tro at den sterke gruppetilhørigheten vil øke enda mer. Slektsbånd handler om identitet og trygghet framfor kjærlighet, og frykten for selv å bli fordømt av familien er en sterk drivkraft. Klanen står samlet om saken, alle drevet av en redsel for skammen og for selv å komme utenfor samholdet. Slik går det til at hele 9 personer føler at de ikke har annet valg enn å ta den stakkars jentas liv.
På den annen side kan bakgrunnen for disse drapene være at offeret, i følge bakmennene, har handlet mot Allahs vilje og på den måten pådratt seg og familien skam. På denne måten har jo æresdrapene en tilknytning til religionen. Men vi kan likevel ikke si at disse ugjerningene hører under Islam. Jeg vil tro at de fleste muslimer tar avstand fra dette, og forskere har faktisk påvist fenomenet i ikke-muslimske samfunn, som Tibet(kilde: http://snl.no/æresdrap). Dermed blir det kanskje riktigere å rette blikket mot tradisjonen. Men i stedet for å si at æresdrap er en del av tradisjonen, vil jeg si at det er det sterke æresbegrepet som er tradisjonen. Drapene er heller tragedier som i noen tilfeller kan være resultat av de tradisjonelle verdiene om ære og skam som finnes i samfunnet. For det er viktig at vi prøver å ikke generalisere, slik at vi får en dynamisk kulturforståelse: kultur er hverken avgrenset, statisk eller ensartet.
-MILKSHAKE!
